Historie
Opprinnelsen til Alpinsk Dachsbracke er noe usikker. Man tror at det var segusianer stammen som utviklet bracke typiske jakthunder. Segusianere var en gallo - keltisk stamme som bodde i Lyon området i Frankrike. Ifølge Arrian ( 95-180 e.Kr. ), hadde Keltenbracken en meget god nese, et bevisst søk og var langsom. Den hadde en lidenskapelig jaktlyst og hadde lyst klingende losmål.
Alpinsk Dachsbracke er en av de eldste hunderasene. Segusians stammen var opptatt med oppdrett av høylytt jakthunder (Keltenbracke). I romertiden var det allerede illustrasjoner av jakthunder fra gruppen "Canis familiaris intermedius" som lignet Alpinsk Dachsbracke svært mye. Distinkte skildringer av Alpinsk Dachsbracke kan bli funnet i malerier av jakt scener fra det 17. århundre.
Navnet Dachsbracke, som ble skapt av dyremalerne Grashey og Beckmann, ble brukt for første gang i anledning en utstilling av "Foreningen til Avl av renrasede hunder i Sør-Tyskland" i år 1886 i München.
Kronprins Rudolf av Habsburg lot yrkesjegere fra Murzsteg og Ischl ta med seg sine dachsbracker på jaktreiser til Tyrkia og Egypt i allerede i 1881 og 1885.
Gjennom naturlig utvalg og mutasjon, ble dachsbracken utviklet. Dachsbracken er et resultat av krysninger mellom langbeinte og kortbeinte bracketypiske hunder.
I fjellene i Sentral-Europa, ble hundene brukt til jakt veldig tidlig (ingen klar tidsangivelse). Disse hundene var en mellomliggende form (ikke Crossbreed) mellom Blodhund og Dachshund som noen antyder. De hadde ikke en konsekvent form men var sterke og muskuløse. Beina var delvis rette. Hundene hadde fargene svart med røde eller brune tegninger, gule og hjorte rød, ofte med hvite merker. Pelsen var tett og solid, men en kraftig børstehale.
Da Dachsbracken kom i hendene til dyktige fjelljegere ble de avlet utelukkende på jaktytelse uten hensyn til eksteriør.
Den første internasjonale brackeorganisasjon ble stiftet i 1896 i Østerrike av professor Grünbauer. På grunn av interne uenigheter ble klubben oppløst i 1908.
I 1910 under Wien jakt utstilling ble Club Dachsbracke etablert. Det var Kaptein August Baumann som ble valgt til leder, og klubbens første lover ble vedtatt.
Rasen fikk en stor nedgang under første verdenskrig. I 1919 hadde klubben første generalforsamling etter krigen. I årene etter ble det opprettet samarbeid med dachsbracke interesserte i Tyskland, Tsjekkia og Slovenia for å ivareta rasens eksistens i disse landene.
Etter lang innsats av Club Dachsbrackes styre med kaptein baumann i spissen ble dachsbracken i 1932 utnevnt av OKV (Der Österreichische Kynologenverband) og ÖJGV (Østerreichischer Jagdgebrauchshundeverband) til den tredje sweisshundrasen sammen med bayersk og hannoveransk viltsporhund.Den første boken om dachsbracken «The Alpine - Erzgebirgler Dachsbracke» ble utgitt av Kaptein Baumann i 1934.
Grunnleggeren for Club Dachsbracke Kaptein Baumann dør i 1938. Under andre verdenskrig mister Østerrike sin suverenitet over dachsbracken.
I 1945 prøvde Max Zernatto som da var blitt leder etter kaptein Baumann og kontakte Tsjekkia, Polen, Jugoslovakia og Tyskland for et sammarbeid. Men det viste seg å bli veldig vanskelig.I 1950 så ble det opprettet et samarbeid med dachsbracke interesserte i Tyskland. De etablerte raseklubben Verein dachsbracke i 1961. Etter samarbeidet mellom Club Dachsbracke (Østerike) og Verein Dachsbracke (Tyskland) ble interessen for dachsbracken stigende. I 1975 ble navnet på rasen endret fra Alpine Erzgebirgler Dachsbracke til Alpine Dachsbracke.
I årene som fulgte ble det etablert raseklubber i Slovenia, Tsjekkia, Polen, Italia, Sverige og Norge. Det finnes dachsbracke i andre land også men ikke under noe organisert raseklubb. De er sluttet til andre raseklubber. Den største populasjonen av rasen er i Tyskland med ca. 1200 hunder. I Østerrike er det ca. 700 hunder.I dag er det Ing. Erwin Weiss som er leder av Club Dachsbracke (Østerrike). Gjennom de siste 10 årene har det internasjonale samerbeidet blitt veldig styrket. Rasens hjemland og dens raseklubb har et veldig godt samarbeid med raseklubber i andre land, med blant annet en internasjonal dachsbrackesamling hvert år der alle raseklubber blir invitert til å delta. Det er et viktig forum for å ivareta rasens eksistens i fremtiden.
